. . . . Når mørket no
har sænka sæ
går æ stilt igjennom rommet
og følelsan dæm slit I mæ
ka vil framtia gi?
Og den arven vi har gitt dæ
kan vær tung å ta med sæ
vil du spør oss,
vil du last oss?
vil du kaill det for ett svik?
Men sola som gikk ned
I kveld ho ska skin
for dæ, min kjære
og føglan som e fri dæm
ska vis veg og alt ska bli
mykji lys og mykji varme
tru og håp det
kain du få med
mange tåra, tunge stunde
e æ redd førr at det bli
Når sola jage natta bort,
så kryp du tett innte mæ
og glømt e aill de
tunge tankan,
dæm æ hadd I går
I liv og latter spør du mæ
og regnet og om sola
og svaran som æ gir dæ
e itj dæm æ hadd I går
Men sola som gikk ned
I kveld ho ska skin
for dæ, min kjære
og føglan som e fri dæm
ska vis veg og alt ska bli
mykji lys og mykji varme
tru og håp det
kain du få med
mange tåra, tunge stunde
e æ redd førr at det bli
. . . . Men sola som
gikk ned I kveld
ho ska skin for dæ,
min kjære
og føglan som e fri dæm
ska vis veg og alt ska bli
mykji lys og mykji varme
tru og håp det
kain du få med
mange tåra, tunge stunde
e æ redd førr at det bli
. . . . Men sola som
gikk ned I kveld
ho ska skin for dæ,
min kjære
og føglan som e fri dæm
ska vis veg og alt ska bli
mykji lys og mykji varme
tru og håp det
kain du få med
mange tåra, tunge stunde
e æ redd førr at det bli