I en park ved modiglad
bland trær og fallende blad
der møttes vi som par
den aller første gangen
Gikk mot livets tredje vår
i sine beste år
presist som det er skrevet
i de fleste sanger
Følelser av ensomhet
og av svunnen virkelighet
gjorde at de lengtet etter
noe de fikk ha alene
Gamle dagers varme ord
smykket gjerne deres bo
men det ønsker de nå hadde vært
et vennskaps enkle rene
Sitter sammen i en krok
og leser hver sin bok
og drikker en kopp kaffe
mens et blikk man stjeler
Lytter til hverandres bryst
og glemmer livets høst
og riking kjenner at
det finnes ting man deler
Nyforelsket sytti år
hvem har sagt at tiden rår
bare over mennesker
så lenge om de kalles unge
Skal de aldri lokkes inn
i sitt gamle trøtte sinn
de vil nok som alle andre
slippe fra det dystre tunge
I en park ved modiglad
bland trær og fallende blad
der går de hånd i hånd
en gammel mann og kvinne
Hvem som helst kan sikkert se
de aller helst vil le
og oppleve en masse ting
som de kan minnes
